Livet i Det Gamle Egypt

Allerede da som syvåringer begynte mange barn å jobbe sammen med foreldrene sine. Jentene lærte å lage mat, spinne og veve av mammaene sine. Mens guttene fulgte med fedrene på jobb. Bondesønnene hjalp til på åkrene og passet på dyrene. Håndverkersønner lærte av sine fedre – gullsmedens sønner ble gullsmeder og billedhuggersønnene ble billedhuggere. Det samme gjaldt snekkersønnene, sandalmakersønnene, båtbyggersønnene og alle andre håndverkersønner.

Barna i faraoenes Egypt hadde også tid til å leke. Jentene lekte gjerne med dukker og danset ringdanser. Mens guttene spilte ball eller konkurrerte om hvilken snurrebass som kunne spinne lengst. Både fattige og rike barn gikk nakne, og de hadde de nesten ikke hår på hodet. Bare en hårlokk på den ene siden, alt annet hår var barbert bort.

Mange voksne hadde også veldig kort eller bortbarbert hår. De brukte parykker som de pyntet med vakre hårbånd og smykker. Menneskene i det gamle Egypt var glade i fest og moro, og de rike gikk på mange fester. Både kvinner og menn sminket seg, tok på seg parykker og vakre smykker. Damene hadde en parfymekjegle på toppen av hodet. Den smeltet utover kvelden og den gode lukten varte helt til de skulle hjem fra festen.

De flotteste festene holdt farao og dronningen. Farao eide hele Egypt, og alle i landet arbeidet for han. I tillegg til å være konge, trodde de gamle egypterne at farao var solgudens sønn, og hilste på ham med å kysse bakken foran føttene hans. Gudene var svært viktige i det gamle Egypt. De gjorde det lettere å forstå verden, og å klare hverdagslivets bekymringer.

Egypterne trodde døden bare var inngangen til et evig liv i neste verden. Gode mennesker ville komme til et land som var veldig likt Egypt, men helt uten bekymringer, når de døde. Derfor brukte de masse tid og penger på sitt hus for evigheten, altså sin grav. Det var også viktig å bevare kroppen så de oppfant mumifiseringskunsten og balsamerte de døde. Man mistet nemlig sitt evige liv hvis kroppen ikke ble bevart. Mellom lagrene av linne, la man små lykkeamuletter som skulle bringe lykke i det neste livet. Det var veldig viktig at eierens navn ble skrevet på kisten, for å uttale den dødes navn er å gjøre han levende igjen.

De absolutt viktigste mumiene var de døde faraoene. Sjelen som bare kunne leve videre så lenge kroppen var hel og trygg, og som solgudens sønn skulle farao leve sammen med de andre gudene når han døde. Faraoene hadde de vakreste gravene. Graven var kroppens evige hjem, og der skulle alle tingene som farao kunne trenge i sitt neste liv være – ikke rart at de ble til skikkelige skattekammer! Der fantes massevis med møbler av gull, elfenben og vakre tresorter. Smykker av gull og edelstener, klær, parykker, speil og sminke var også ting faraoen ville trenge i sitt neste liv. Og brettspill – så han ikke skulle kjede seg. Og for at han ikke skulle behøve å gjøre kjedelig arbeid fantes det modeller av tjenere, som ble levende ved hjelp av noen magiske ord. For å stille sulten inneholdt gravkammeret også massevis av god mat og drikke. Med alle disse skattene var det mange som ble fristet til å stjele fra faraoenes graver. Derfor var inngangene hemmelige, og prestene leste forbannelser, som skulle virke på mennesker som brøt seg inn i gravene.

Kanskje synes du også det vil være interessant å lese Myten om Osiris og Isis

Tilbake til hovedsiden - Egypt ->

Ansvarlig redaktør: Wenche Aale HægermarK
Om oss - Kontakt oss - Tips oss - Oppføring - Annonsere? - Bli medlem

Web	www.familiereiser.no